Aramearar

Aramearar (arameisk/syrisk: ܐܪܡܝܐ , Ārāmāye') var ei vestsemittisk folkegruppe som var dels nomadar og dels pastoralistar (sau- eller fedrift) som levde i øvre Mesopotamia (bibelske Aram) i løpet av den seine bronsealderen og jernalderen. Aramearar hadde aldri eit samla rike, men var delt i sjølvstendige kongedøme over heile Midtausten og vestlege Asia. Etter samanbrotet til bronsealderen vart den politiske makta deira innskrenka til fleire syrisk-hettittisk statar som til sist vart heilt absorbert i Det nyassyriske riket i løpet av 700-talet f.Kr.

I kontrast kom språket deira, gammalarameisk, til å bli lingua franca, fellesspråk, for heile den fruktbare halvmånen og i seinantikken utvikla det seg til dei litterære språka gammalsyrisk og mandeisk. Forskarar har til og med nytta omgrepet «aramaisasjon» for prosessen der dei assyrisk-babylonske folka vart arameisktalande i løpet av den seinare jernalderen.^[1]

1. ↑ Parpola, Simo: National and Ethnic Identity in the Neo-Assyrian Empire and Assyrian Identity in Post-Empire Times (PDF), University of Helsinki, side 9