Inflasjon

Inflasjon er ei varig prisstiging av varer og tenester i ein økonomi.^[1] Når det generelle prisnivået stig, vil kvar eining av ein valuta kunna kjøpa færre varer og tenester, og såleis korresponderer inflasjon med ein reduksjon av kjøpekrafta til pengar.^[2][3] Det motsette av inflasjon er deflasjon, som er ein varig nedgang i det generelle prisnivået av varer og tenester. Den vanlegaste måleeininga av inflasjon er inflasjonsrate, som er årleg prosentvis endring i den generelle prisindeksen.^[4]

Ikkje alle prisane vil auka like raskt. Å festa ein representativ verdi til eit sett av prisar er eit døme på «indeksproblemet».^[5] Konsumprisindeksen er ofte nytta til dette føremålet. Differensiell rørsle mellom konsumprisar og lønsnivå fører til ei endring av levestandarden. Årsakene til inflasjon har vore omdiskuterte, men det er konsensus i at vekst i tilgangen på pengar er den dominerande faktoren.^[6]

Dersom pengar var nøytrale, ville inflasjon ikkje ha effekt på realøkonomien.^[7] Effektar på realøkonomien er særs disruptive i tilfelle veldig høg inflasjon eller hyperinflasjon.^[8] Meir moderat inflasjon påverkar økonomiar i både positiv og negativ retning. Dei negative effektane er mellom anna ein auke i alternativkostnaden av å ha pengar, uvisse om framtidig inflasjon som avskrekkar investeringar og sparing, og dersom inflasjonen var snøgg nok, mangel på varer når konsumentar byrjar å hamstra på grunn av frykt for at prisane vil auka i framtida. Positive effektar femner reduksjon av arbeidsløyse på grunn av ein nominell rigiditet i løningane^[9], som gjev sentralbanken større fridom i utforminga av pengepolitikken, som oppmodar til lån og investeringar i staden for hamstring av pengar, og at ein unngår ineffektivitetane assosierte med deflasjon.

I dag føretrekkjer mange økonomar ein låg og stabil inflasjon.^[10] Låg (i motsetnad til null eller negativ) inflasjon reduserer alvorsgraden av økonomiske resesjonar ved at arbeidsmarknaden kan tilpassa seg raskare i ein nedgangsperiode, og reduserer risikoen for at ei likviditetsfelle hindrar pengepolitikken frå å stabilisera økonomien.^[11] Ansvaret for å halda inflasjonsraten låg og stabil er vanlegvis gjeve til monetære styresmakter. Dei monetære styresmaktene er hovudsakleg sentralbankar som kontrollerer pengepolitikken gjennom å fastsetja renter, gjera marknadsoperasjonar og, meir sjeldan, stilla krav til reservar haldne av kommersielle bankar.^[12]

1. ↑ Fleire kjelder:
   • «inflasjon». Nynorskordboka. Henta 12. desember 2021. 
   • «inflasjon». Det Norske Akademis ordbok. Henta 12. desember 2021. 
   • «inflasjon». Store norske leksikon. 26. august 2019. Henta 12. desember 2021. 
2. ↑ Why price stability? Arkivert 2008-10-14 ved Wayback Machine., Central Bank of Iceland, vitja 11. september 2008.
3. ↑ Paul H. Walgenbach, Norman E. Dittrich and Ernest I. Hanson, (1973), Financial Accounting, New York: Harcourt Brace Javonovich, Inc. Page 429. "The Measuring Unit principle: The unit of measure in accounting shall be the base money unit of the most relevant currency. This principle also assumes that the unit of measure is stable; that is, changes in its general purchasing power are not considered sufficiently important to require adjustments to the basic financial statements."
4. ↑ Mankiw 2002, pp. 22–32
5. ↑ Diskutert ei rekkje gonger i «History of Economic Analysis» (1954) av Joseph Schumpeter.
6. ↑ Mankiw 2002, pp. 81–107
7. ↑ Abel & Bernanke 2005, p. 376
8. ↑ B. Snowdon, Outside the Mainstream: an Interview with Axel Leijonhufvud (2002)
9. ↑ Mankiw 2002, pp. 238–255
10. ↑ Hummel, Jeffrey Rogers. "Death and Taxes, Including Inflation: the Public versus Economists" (January 2007).[1] p. 56
11. ↑ "Escaping from a Liquidity Trap and Deflation: The Foolproof Way and Others" Lars E.O. Svensson, Journal of Economic Perspectives, Volume 17, Issue 4 Fall 2003, pp. 145–166
12. ↑ Taylor, Timothy (2008). Principles of Economics. Freeload Press. ISBN 978-1-930789-05-0.