Back لوني ماك Arabic لونى ماك ARZ لونی مک AZB Lonnie Mack Czech Lonnie Mack German Lonnie Mack English Lonnie Mack Spanish لونی مک Persian Lonnie Mack French Lonnie Mack Hungarian
| Lonnie Mack | |||
 Mack i Rising Sun i Indiana i 2003 | |||
| Fødd | 18. juli 1941 | ||
|---|---|---|---|
| Fødestad | West Harrison i Indiana i USA | ||
| Død | 21. april 2016 (74 år) | ||
| Dødsstad | Smithville i Tennessee i USA | ||
| Fødenamn | Lonnie McIntosh | ||
| Opphav | USA | ||
| Aktiv | 1954–2004 | ||
| Sjanger | Rock, blues, country, soul, rockabilly, gospel, bluegrass. | ||
| Instrument | Vokal, gitar | ||
| Plateselskap | Alligator, Elektra, Fraternity, Capitol, Flying V Records, Jewel, King, Ace, Epic, Sage Records, Dobbs Records | ||
| Verka som | Musikar, songar-låtskrivar | ||
Lonnie McIntosh (18. juli 1941–21. april 2016), kjend under artistnamnet Lonnie Mack, var ein USA-amerikansk rockemusikar med røter djupt i roots-musikk frå Sørstatane.[1][2] Sjølv om han gjennom det meste av karrieren sin stod utafor rampelyset,[3][4] vert han rekna som ein av dei «viktigaste og innverknadsrike» gitaristane i den tidlege rockehistoria,[5] ein banebrytar innan bluesrock,[6][7][8][9][10] og ein av dei beste blue-eyed soul-songarane.[11]
Han slo gjennom i 1964 med hitsinglane «Memphis» og «Wham!», og debutalbumet The Wham of that Memphis Man, alle for det vesle Cincinnati-selskapet Fraternity Records. På desse innspelingane introduserte Mack ein nyskapande gitarstil som blanda den etablerte akkord-og-riff-forma frå tidleg rock[10] med «skarpe, aggressive, høglydte og kjappe» bluessoloar.[12] Desse innspelingane har blitt sagt å kraftig heve standarden for rockegitaren.[13] Mack sine bluesaktige soloar vart ei viktig inspirasjonskjelde[4] for dei gryande sologitaristane innan både bluesrock og southern rock.[7][14]
Kort tid etter Mack sine innspelingar frå 1963 kom den britiske bølgja, leia av The Beatles. Dette førte til ei brå endring i musikksmaken til mange folk, og mange av dei tidlegare, amerikanske popheltane vart sett til sides,[15] inkludert Mack.[16] Lite skjede i karrieren hans før 1968, då bluesrocken var på sitt mest populære, og det nyskipa magasinet Rolling Stone publiserte ein artikkel om dei banebrytande bluesrockinnspelingane hans fem år tidlegare. Han fekk kort tid etter ein platekontrakt for tre album med Elektra Records i Los Angeles og byrja å spele på større konsertstadder. Innspelingane hans for Elektra dekte fleire musikksjangrar og la lite vekt på gitarvirtuositeten og bluesrock-retninga hans, med skuffande resultat. I 1971 forlet han Elektra, Los Angeles og kommersiell rock for ein lengre karriere innan country og bluegrass.
I 1985 fekk Mack hjelp av Stevie Ray Vaughan til eit fem år langt comeback innan rock,[17] inkludert fire album og ein konsert i Carnegie Hall.[4] Han gav ut det siste albumet sitt i 1990, men heldt fram å spele på mindre stader fram til 2004.
- ↑ Peter Watrous (18. september 1988). «Lonnie Mack in a Melange of Guitar Styles». New York Times.
- ↑ McNutt (2002). Guitar Towns. University of Indiana Press. s. 174.
- ↑ Dansby (29. desember 2016). «Music and Death 2016». Houston Chronicle.
- ↑ 4,0 4,1 4,2 William Grimes (22. april 2016). «Lonnie Mack, Singer and Guitarist Who Pioneered Blues-Rock, Dies at 74». New York Times.
- ↑ Brown & Newquist, Legends of Rock Guitar, «Lonnie Mack», Hal Leonard Publishing, 1997, s. 24; Sandmel, Guitar World, mai 1984.s. 55–56
- ↑ Sean McDevitt (9. mai 2007). «Unsung Guitar Hero Lonnie Mack». Gibson online.
- ↑ 7,0 7,1 Wyatt (12. juni 2018). «Lonnie Mack and the Birth of Blues-Rock Guitar». Guitar World.
- ↑ Reiser (29. april 2016). «Lonnie Mack: Remembering His Trail-Blazing Blues-Rock Guitar Virtuosity». Keeping the Blues Alive.
- ↑ Kreps (23. april 2016). «Lonnie Mack, Blues-Rock Guitar Great, Dead at 74». Rolling Stone.
- ↑ 10,0 10,1 Brown & Newquist (1997). Lonnie Mack. Legends of Rock Guitar (Hal Leonard Publishing). s. 24.
- ↑ See, references in section below entitled «Blue-eyed soul vokal».
- ↑ Hagood (29. april 2016). «Lonnie Mack: Remembering His Trailblazing Blues-Rock Guitar Virtuosity». Keeping the Blues Alive.
- ↑ Poe, Skydog: The Duane Allman Story, Backbeat, 2006, s. 10.
- ↑ James Sullivan (23. mai 2012). «Lonnie Mack’s Flying V». Rolling Stone.
- ↑ Puterbaugh (14. juli 1988). «The British Invasion: From the Beatles to the Stones, The Sixties Belonged to Britain». Rolling Stone Magazine.
- ↑ Dave Rubin, Inside the Blues: 1942 - 1982, «Rockin' the Blues: Lonnie Mack & Michael Bloomfield», Hal Leonard (Updated Ed., 2007) s. 124.
- ↑ Brown & Newquist, Legends of Rock Guitar, «Lonnie Mack», Hal Leonard Publishing, 1997, s. 25.