Operasjonsforsterkar

Operasjonsforsterkaren er ein viktig byggjestein i mange analoge, elektroniske system. Operasjonsforsterkaren gjev høve til å utføra vanlege matematiske operasjonar som addisjon/subtraksjon, multiplikasjon/divisjon og integrasjon/derivasjon av elektriske spenningar, men òg andre funksjonar^[1][2][3][4].

Operasjonsforsterkaren er oppbygd av ulike transistorkonfigurasjonar som ideelt sett skal fungera som ein differensialforsterkar med uendeleg høg inngangsimpedans, uendeleg høg råforsterking og null utgangsimpedans. Ved å byggja eit nettverk av passive komponentar som motstandar og kondensatorar kring operasjonsforsterkaren, kan ein få han til å utføra ulike funksjonar. Ein operasjonsforsterkar kan soleis kontrollerast ved hjelp av eit tilbakakoplingsnettverk sett saman av passive komponentar. Dette gjer operasjonsforsterkaren lite sensitiv for miljøpåverknader som til dømes temperatur, eller produksjonsvariasjonar.

1. ↑ R.F. Coughlin og R.S. Villanucci, Introductory operational amplifiers and linear ICs, Prentice-Hall1989.
2. ↑ S, Franco, Design with operational amplifiers and analog integrated circuits, WCB/McGraw-Hill, 1998.
3. ↑ J.I. Smith, Modern operational circuit design, Wiley-Interscience, 1971.
4. ↑ D.F. Stout og M. Kaufman, Handbook of operational amplifier circuit design, McGraw-Hill, 1976.