Back بيتر غرين (موسيقي) Arabic بيتر جرين ARZ پیتر قرین (موزیسین) AZB Питър Грийн Bulgarian Peter Green Catalan Peter Green Czech Peter Green Welsh Peter Green Danish Peter Green German Πίτερ Γκριν Greek
| Peter Green | |||
 Green med munnspel og gitar (Bilston i England 17. desember 2009) | |||
| Fødd | 29. oktober 1946 | ||
|---|---|---|---|
| Fødestad | Bethnal Green i London i England | ||
| Død | 25. juli 2020 (73 år) | ||
| Dødsstad | Canvey Island | ||
| Fødenamn | Peter Allen Greenbaum | ||
| Opphav | Storbritannia | ||
| Aktiv | 1966 til i dag | ||
| Sjanger | Bluesrock, blues, rock | ||
| Instrument | vokal, gitar, munnspel | ||
| Kjende instrument | Gibson Signature Les Paul model Fender Stratocaster Gibson Howard Roberts Fusion | ||
| Tilknytte artistar | John Mayall & the Bluesbreakers, Fleetwood Mac, Peter Green Splinter Group, Gass, Peter B's Looners, Otis Spann, Willie Dixon, B.B. King | ||
| Plateselskap | Epic, Reprise, PVK, Creole | ||
| Verka som | Musikar, låtskrivar | ||
Peter Green (29. oktober 1946 som Peter Allen Greenbaum–25. juli 2020)[1] var ein britisk bluesrockgitarist som starta bandet Fleetwood Mac. Han vart innlemma i Rock and Roll Hall of Fame i 1998 for arbeidet sitt med gruppa. Green skreiv songar som «Albatross», «Black Magic Woman», «Oh Well» og «Man of the World» som er blitt spelt inn av andre artistar som Santana, Aerosmith, Status Quo,[2] Black Crowes, Midge Ure,[3] Tom Petty,[4] Judas Priest[5] og Gary Moore, som spelte inn Blues for Greeny, med berre Green-songar.
Han var ein viktig person og bandleiar i «den andre store epoken»[6] innan britisk blues, og fekk B.B. King til å sei, «Han har den mest melodiske tonen eg nokon gong har høyrt; han var den einaste som gav meg kaldsveitte.»[7][8] Eric Clapton og Jimmy Page har begge hylla gitarspelinga hans.[9] Spelestilen til Green er kjend for idiomatisk bøying av strengane og vibrato[6] og den sparsommelege[10] stilen. Sjølv om han spelte andre gitarar, var han mest kjend for den unike tonen han fekk med sin Gibson Les Paul frå 1959.[8][11]
Han vart rangert på 38. plassen på lista til Rolling Stone over dei 100 beste gitaristane gjennom tidene.[12] Tonen hans på Bluesbreakers-instrumentalen «The Supernatural» vart kåra til den 50. beste gjennom tidene av Guitar Player.[13] I juni 1996 vart Green stemnd fram som den tredje beste gitaristen gjennom tidene i Mojo.[14][15]
- ↑ «Peter Green». Henta 9 January 2010.
- ↑ «Ma Kelly's Greasy Spoon - Status Quo».
- ↑ «Midge Ure delights fans with Airdrie show». Daily Record (Scotland). 27 March 2013. Henta 3 October 2014.
- ↑ «Readers' Poll: The 10 Best Fleetwood Mac Songs. No. 7. Oh Well". Rolling Stone. Retrieved 29 October 2014
- ↑ «The Tragic Tale of the Green God « Media Wah Wah». Mediawahwah.com. Arkivert frå originalen 21. mars 2012. Henta 3. mai 2015.
- ↑ 6,0 6,1 Marshall, Wolf (September 2007). «Peter Green: The Blues of Greeny». Vintage gitar magazine 21 (11): 96–100.
|access-date=requires|url=(hjelp) - ↑ «Fleetwood Mac, Peter Green, The Band,The Music, The Legacy». Henta 3. mai 2015.
- ↑ 8,0 8,1 «15 Iconic Les Paul Players». Henta 3. mai 2015.
- ↑ «gitar World: 30 on 30: The Greatest gitarists Picked by the Greatest gitarists». www.guitarworld.com. Henta 3. mai 2015.
- ↑ «Thirty Great gitarists – Including Steve Vai, David Gilmour and Eddie Van Halen – Pick the Greatest gitarists of All Time». www.guitarworld.com. Henta 3. mai 2015.
- ↑ Bacon, Tony. Electric Guitars: The Illustrated Encyclopedia. Portable. s. 124. ISBN 1-57145-281-8.
- ↑ «38: Peter Green». The 100 Greatest Guitarist of All Time. Rolling Stone. Arkivert frå originalen 19. juli 2012. Henta 11 February 2012.
- ↑ Blackett, Matt (October 2004). «The 50 Greatest Tones of All Time». Guitar Player 38 (10): 44–66.
|access-date=requires|url=(hjelp) - ↑ «100 Greatest gitarists of All Time». Mojo (031). June 1996.
- ↑ «Mojo – 100 Greatest gitarists of All Time». rocklistmusic.co.uk. Henta 3. mai 2015.