Schutzstaffel

Schutzstaffel (tysk for «verneavdeling» eller livvakt) ofte forkorta SS oppstod som ein paramilitær organisasjon knytt til det tyske partiet NSDAP, og utvikla seg etter kvart til ein sentral del av Det tredje riket sitt valdsapparat.

SS var organisert i eigne hæravdelingar, men var utanfor kontrollen til Wehrmacht. Nazistane såg på SS som ein eliteorganisasjon, danna for å verne partiet og spesielt leiaren Adolf Hitler, gjennom den første avdelinga Leibstandarte-SS Adolf Hitler. Medlemene blei plukka ut på rasemessige og ideologiske kriterium. SS var også skuldig i ein heil del brotsverk mot menneskeætta, blant anna drifta av konsentrasjonsleirane og massedrapsavdelingane Einsatzgruppen.

I starten av krigen var dei berre på regimentsnivå underlagde vanlege hærdivisjonar. Men etter som krigen utvikla seg og den tyske hæren fekk mindre å seie, klarte nazipartiet å utvide SS-styrkane til divisjonar. SS-divisjonane blei som regel nytta som «brannkorps» ved fronten, ei høgt mekanisert avdeling i reserve som blei sett inn der fronten svikta. I motsetning til det som er eit vanleg syn hadde SS-divisjonane sjeldan betre våpen og utstyr enn andre einingar; det som gjorde dei til spesielt sterke einingar var først og fremst fanatisme frambringa gjennom politisk indoktrinering.

Dei ikkje-tyske frontkjemparane (nordmenn, danskar, belgiarar, bosniarar osv.) var underlagde Waffen-SS.

Medlemene bar i den første tida same uniform som Sturmabteilung (SA). Seinare blei den illgjetne svarte uniforma innført. Dei hadde SS-symbolet på jakkeslaget, og i tillegg blei daudinghovudet bruka som kjenneteikn. SS-symbolet var ei gammal germansk rune, som stod for siger.