Back Estaurolita Catalan Staurolit Czech Staurolith German Staurolite English Estaurolita Spanish Estaurolita Basque استورولیت Persian Stauroliitti Finnish Staurolite French סטאורוליט HE
| Staurolitt | |||
 Staurolitt from Pestsovje Keivyj i Keiviyfjella på Kolahalvøya i Murmanskaja oblast i Russland, 2,5 x 2,2 x 1 cm | |||
| Generelt | |||
|---|---|---|---|
| Kategori | Nesosilikat | ||
| Kjemisk formel | Fe2+2Al9Si4O22(O,OH)2[1] | ||
| Strunz-klassifisering | 09.AF.30 | ||
| Krystallsymmetri | Monoklin prismatisk H-M-symbol: (2/m) Romgruppe: C 2/m | ||
| Einingscelle | a = 7,86 Å, b = 16,6 Å, c = 5,65 Å; β = 90,45°; Z=2 | ||
| Identifikasjon | |||
| Farge | Mørk raudbrun til svartaktig brun, gulbrun, sjeldan blå; bleik gylden gul i tynne delar | ||
| Krystallform | Vanlegvis i prismatiske krystall | ||
| Krystallsystem | Monoklin | ||
| Tvilling | Vanlegvis som 60° tvillingar, mindre vanleg som 90° krossforma tvillingar | ||
| Kløyv | tydeleg på {010} | ||
| Brot | Undermuslig | ||
| Fastleik | Sprø | ||
| Mohs hardleiksskala | 7 - 7,5 | ||
| Glans | Subglasaktig til harpiksaktig | ||
| Strekfarge | Kvit til gråaktig | ||
| Transparens | Gjennomsiktig til ugjennomsiktig | ||
| Spesifikk vekt | 3,74 - 3,83 målt. 3,686 utrekna. | ||
| Optiske eigenskapar | |||
| Optiske eigenskapar | Toaksa (+) | ||
| Brytingsindeks | nα = 1,736 - 1,747 nβ = 1,740 - 1,754 nγ = 1,745 - 1,762 | ||
| Dobbeltbryting | δ = 0,009 - 0,015 | ||
| Pleokroisme | X = fargelaus; Y = bleik gul; Z = gylden gul; Z>Y>X | ||
| 2V-vinkel | Målt: 88°, Utrekna: 84° til 88° | ||
| Dispersjon (spreiing) | r > v; svak | ||
| Kjelder | [2][3][4] | ||
Staurolitt er eit raudbrunt mineral som opptrer i aluminiumrike metamorfe bergartar, særleg i glimmerskifrar og gneisar, ofte saman med kyanitt og granat. Det er eit hydroksylhaldig jernaluminium-silikat, Fe2Al9(Si,Al)4O22(OH)2. Hardleiken er stor, 7–7½. Mineralet dannar karakteristiske krossforma tvillingar, med vinkel på 90 eller 60°. Krystallsymmetrien er monoklin (pseudorombisk).[5]
I Noreg er det mellom anna kjent i større krystall frå Nesodden ved Oslo og frå Trondheimsfeltet. Staurolittførande bergartar har vore brukt som møllestein (mellom anna selbukvernstein).
- ↑ Klein, Cornelis and Cornelius S. Hurlbut, Jr., Manual of Mineralogi, Wiley. 20th ed., 1985, p. 382 - 3 ISBN 0-471-80580-7
- ↑ http://rruff.geo.arizona.edu/doclib/hom/staurolite.pdf Handbook of Mineralogi
- ↑ http://www.mindat.org/show.php?id=3753&ld=1&pho= Mindat.org
- ↑ http://webmineral.com/data/Staurolite.shtml Webmineral data
- ↑ H. J. Rösler 1984, Lehrbuch der Mineralogie 3. Auflage, side 489, VEB Deutscher Verlag für Grundstoffindustrie,Leipzig